"Fra eiendomsmeglere til yogainstruktører"

"Stopp opp, tenk over hva som er viktig og hva du liker, og gjør det!" Da vil du mest sannsynlig være til stedet i ditt eget liv og være mer lykkelig enn noen gang. Det var en lang vei for oss å komme dit og her får du historien.

Revet med av ytre forventninger og press, gikk hver dag forbi uten at vi rakk å være til stedet. Vi var ferdig på videregående og ante ikke hva vi skulle videre. Det eneste som var sikkert, var at vi skulle ta en utdannelse. Helst en master. Hva med noe innenfor økonomi, som foreldrene våre? Eller hva med advokat? Mange vi kjente skulle jo det.

Vi fikk høre at vi hadde blitt kjempegode eiendomsmeglere. Vi var jo så utadvendte og flinke til å snakke for oss var vi også. Eiendomsmegler ja. Flere vi snakket med skulle også ta denne utdannelsen.

Fra da, hadde vi en plan: Vi skulle bli eiendomsmeglere og vi skulle bli gode. Gode penger hadde vi også hørt at man kunne tjene.

Vi begynte sammen på skolen. Fagene var lite interessante, men nå hadde vi jo endelig bestemt oss - meglere skulle vi bli. Vi jobbet flittig og hardt. Med flere deltidsjobber ved siden av skolen som tok mye krefter og energi. Vi måtte jo jobbe ved siden av skolen, akkurat som de andre i klassen. I tillegg måtte vi ha rå til husleie og for ikke å glemme fine klærne. Festene var også veldig viktig å være med på. De ble ofte arrangert på byen, som fort kostet mye penger. Vi ble med på det meste uten å tenke så mye mer over det. Det ble lite mat og mye trening. Vi måtte jo være like fine og flinke som de andre. Kanskje handlet det litt om å ha en form for kontroll opp i det hele.

Dagene gikk og studietidene var forbi. Plutselig jobbet vi som eiendomsmeglere. Lite visste vi, før vi startet på skolen, at man skulle jobbe døgnet rundt og egentlig ikke tjene noe særlig. De to første årene er ofte slik for eiendomsmeglere, fikk vi høre. Vi fortsatte. Planen var jo å bli en flink megler, slik at man kunne tjene gode penger. Vi hadde jo også et ønske om å være best.

Dagene kom og gikk og plutselig hadde det gått flere år. Med en følelse av å aldri bli god nok. Med en følelse av et konstant press og var konstant slitene og utmattet. Jaget stoppet aldri, men vi fortsatte. Alle andre greide det jo og det blir jo sikkert bedre etter hvert.

Dette var vi en del av - og så sjeldent til stedet! Lite klar over dagene som var hos oss, hver dag. De bare gikk forbi. Å prøve å finne en mening med det, var på dette tidspunktet helt umulig.

Det er umulig å finne en mening med det når man ikke er til stedet.